Michael Andreassen tok livet tilbake

Helt fra barndommen kjente Michael Andreassen på en indre uro. Som voksen drakk han for å dempe den. Det virket på et vis – helt til kroppen til slutt fikk nok og programlederen for Michael Direkte kollapset under sending.

– Jeg var 12 år første gang jeg drakk, minnes P4s Michael Andreassen. – Det er normalt ikke farlig for foreldrene å la aquavit flaska stå når man har en 12-åring alene hjemme. Men jeg fikk besøk av en jente på 15 og skulle tøffe meg for henne. Det var første gang i livet mitt  at jeg kjente jeg fikk denne roen inn i meg, mer enn gjennom idrett. Alkoholen ga meg selvtillit. Og jeg drakk jo alt for mye, så klart. Når mamma kom hjem så lå jeg og spøy. 

Det ble ikke siste gang Michael brukte alkohol for å få ro og selvtillit. Å drikke for mye kan man si at Michael gjorde siden. Helt til han kom til avhengighetsbehandling på klinikken Vangseter, var alkohol en måte å bearbeide følelser på.

– I ettertid har jeg skjønt at fra jeg var liten så handlet det om en uro, eller en rastløshet som jeg hadde i meg. Mye fordi jeg hadde et et oppmerksomhetsbehov som jeg følte ikke ble dekket. Det skapte frustrasjon og da reagerte jeg med mye sinne og aggresjon. Idretten ga utløp for noe av det. Men rusen ga en enda større ro.

Så ikke på seg selv som avhengig

Etter en utagerende ungdomstid hvor diverse rusmidler ble utprøvd, søkte Michael seg til en folkehøyskole med idrettslinje, og det ble mindre rus. Men etter folkehøyskolen dro Michael til Lillehammer, der den nye radiokanalen P4 hadde blitt startet et par år tidligere. En liten gjeng radioentusiaster som ikke kjente noen andre i Lillehammer, drev med radio, festet sammen og hadde det gøy. – Det var som å gå på folkehøyskole med lomma full av penger, sier Michael om tiden. – Men da drakk alle de andre også, jeg skilte meg ikke noe ut. Og når de andre etterhvert flyttet vekk fra Lillehammer, byttet jeg bare miljø til andre som drakk. Jeg reflekterte ikke noe over det. Jeg så ikke på meg selv som en alkoholiker eller avhengig.

Men så begynte angsten å komme for at han gjorde feil prioriteringer. Mye av pengene han tjente gikk til alkohol og regningsbunken vokste. Da Michael flyttet til Oslo for å jobbe fra kanalens avdeling i hovedstaden, vokste bunken ytterligere. Alkoholbruken også. Selvfølelsen derimot, var på vei ned. Alle andre lot jo til å begrense alkoholbruken sin og prioritere rett. Etter en 2,5 måneders turné på veien med P4, var angsten skyhøy og programlederen gikk både på angstdempende medisiner og alkohol.

Selvmedlidenhetens spiral

– Jeg havnet i det som noen kaller alkoholikerens selvmedlidenhetsspiral, forteller Michael, hvor du selv driver deg selv nedover og nedover. Til slutt så jeg ingen annen utvei enn å ta livet av meg. Forsøket på å ta livet av seg med sobril og vodka, mislykkes heldigvis. Istedet havnet Andreassen på Lovisenberg akuttpsykiatrisk. Der fikk han diagnosen bipolar.

– Det var jo genialt for meg! Selv om jeg på det tidspunktet selv visste at jeg var alkoholiker, kunne jeg nå si at jeg var bipolar i stedet for. Alle kunstnere og sånn er jo bipolare, så det var nesten litt stas å være en slags bipolar bohem. Jeg ville jo ikke gi slipp på det eneste jeg hadde, nemlig alkoholen. Selv om Michael etter selvmordsforsøket gikk til psykolog, turte han ikke være ærlig på hvor mye han drakk. Han fryktet konsekvensene i forhold til jobben og for kontakten med datteren på åtte år.

Vendepunktet

– Slutten var verst, forklarer Michael. – Det siste året var avhengigheten fysisk synlig. Jeg hadde psoriasis over hele kroppen. Og til slutt gikk det for langt. Det kulminerte med en ferietur til Egypt der datteren hadde fått feber uten at faren la merke til det i alkoholrusen, og barnevernet ble varslet.  – Den perioden husker jeg ingenting av. Et par uker etter ferien kollapset jeg i studio og ble sendt til rusakutten på Aker sykehus. Da jeg kom til meg selv igjen da, da var jeg klar! forteller Michael Andreassen.

Det ble det endelige vendepunktet. Den siste hindringen for at programlederen kunne være ærlig var borte. Det var en befrielse å være åpen. Jeg ringte sjefen min gråtende fra akuttmottaket. Jeg var redd for å miste jobben men sjefen sa at jobben har du, vi er glad i deg, hvor vil du ha behandling?

– Da jeg kom på Vangseter var det første gang jeg følte at jeg kunne være meg selv, forklarer programlederen om møtet med klinikken. – Og det kunne jeg ikke huske at jeg noen gang hadde vært. Jeg hadde egentlig aldri vært bare meg. Et eller annet jag var alltid foran, men det hadde jeg ikke der.

Siden har Michael Andreassen vært åpen om sine erfaringer. Han har gitt ut bok og holder foredrag. – På Vangseter fikk jeg et verktøy jeg kunne jobbe med som passet for meg. Jeg hadde forsøkt å slutte på egenhånd før, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Her lærte jeg hva jeg skulle gjøre. Nå håper jeg at flere kan lære av min historie og få hjelp i tide.